Utstillinger

Utstillingshallen

ERIK WESSEL – Oppløpsside

Utstillingen vises i tidsrommet: 7.5.2022–25.9.2022 

 

Når du entrer utstillingen Oppløpsside så går du inn i et helt særegent billedunivers. Erik Wessels kunstnerskap har blitt møysommelig utarbeidet over seks tiår, og er representert her av over seksti verker som spenner et tidsrom fra 1963 frem til i dag. Wessels billedunivers har tydelige koblinger til hans utdanning på 1960-tallet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo. Han var også påvirket av det ene semesteret han studerte i Sevilla, Spania, og av både hans senere undervisningsarbeid og samarbeid med andre kunstnere, blant annet flere av medlemmene i Gruppe 5 i Trondheim. 

 

Hos Wessel er det selve bildet som står sentralt. Dette kjenner vi i hans fokus på sanselighet, kontinuitet og dybde. Disse tre aspektene utforsker kunstneren på ulike måter, men felles for alle tre er hvordan hans arbeid går ut fra de formale kvalitetene ved verkene. Dette vil si at bildet kan sees på som separat fra resten av verden: Et bilde for bildets skyld. Og siden bildet kan bære seg selv, uten å strekke seg mot noe definitivt utenfor sine rammer, gir det også betrakteren et utvidet tolkningsrom, der egne ideer, følelser og tanker møtes som likeverdige med Wessels.

 

Arbeidene viser styrken av at kunstneren har vært trofasthet mot sitt uttrykk. Verk fra 1963 kunne like godt ha vært produsert i 2020. Det betyr ikke at det ikke har vært en utvikling, men avspeiler heller at Wessel eier et fokus på verkene og en hengivenhet for uttrykket i seg selv, som om det var en selvbærende entitet. Faktisk har han gjennom sin karriere kontinuerlig utviklet og utfordret sitt uttrykk, slik at billeduniverset betrakteren går inn i, virker kjent, men også fremmed og forlokkende.

 

Selv om Wessel ikke nødvendigvis arbeider tematisk eller deler sitt virke opp i ulike prosjekter, kan vi i Oppløpsside oppleve to temaer som sentrale i utstillingen: Katedralen i  Sevilla og corrida de toros – spansk tyrefekting – der de grafiske arbeidene har fått tittelen «Corridavariasjoner». Hans fascinasjon med corrida de toros er nok ikke fordi det lar ham utforske tyrefekting som så, men heller fordi det gir ham en inngangsport til å utforske eksistensielle ideer – og da i fotsporene til blant andre Picasso og Goya.

 

For betrakteren er det fascinerende å se hvordan temaene i utstillingen binder seg opp til de større linjene i Wessels kunstnerskap, og skaper dermed en helhet – det er da dette sterke og konsise uttrykket som er det helt særegne i Wessels kunstnerskap. Og han gir betrakteren større tolkningsrom: Noen av verkene har klare linjer og referanser som man fort oppfatter og forstår, andre er overlatt til betrakteren å tolke. 

 

Dette er noe som går igjen i alle Wessels verker, og man kunne si det var tidstypisk for kunstnere av hans generasjon. Allikevel er det hos Erik Wessel et personlig preg – en særegen måte å produsere kunst på og å snakke om kunsten – som skiller ham fra resten av sine samtidige. Det er resultatet av et liv levd reisende og observerende.