VKLs gjesteatelier er et tilbud til profesjonelle kunstnere som ønsker å oppholde seg og arbeide i Vestfossen for en begrenset periode. Gjesteatelieret er lokalisert i Arena Vestfossen, et atelierfellesskap i bygningen som huser VKL. Et av formålene med tilbudet er å bidra til kunstfaglig utveksling både lokalt og internasjonalt. Denne intervjuserien vil presentere kunstnerne som gjester atelieret og deres erfaringer med oppholdet. Første del av serien er en tekst basert på samtale med kunstnerne Sara Rönnbäck og Daniel Slåttnes, som gjestet atelieret i mai 2017.

 

 

Materialets stemme

Sunniva H. Stokken

Basert på samtaler med Daniel Slåttnes og Sara Rönnbäck, Vestfossen mai 2017

 

 

Sara Rönnbäck (f.1988) er svenskfødt og ble uteksaminert med en master i billedkunst fra Kunsthøgskolen i Oslo i 2015 (sararonnback.com). Daniel Slåttnes (f.1986) har en bachelor i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim, og avsluttet masterstudier ved Kunsthøgskolen i Oslo i 2014 (slaattnes.com). Kunstnerne har deltatt på en rekke utstillinger i Norden. De bor og jobber nå i Sverige.

 

Tiden vi nå lever i betegnes ofte som antroposen – en ny geologisk epoke hvor menneskelig aktivitet har blitt den viktigste årsaken til endringer i jordens topografi og klima. Disse endringene kan sies å ha inspirert en bevissthet omkring våre omgivelser i bred forstand, samt tanker om vårt forhold til de objektene vi omgås. Dette reflekteres også i teoretiske bevegelser innen kunst og filosofi. Den filosofiske humanismen har blitt utfordret av post-humanisme, som proklamerer at mennesket ikke har en særstilling i forhold til øvrige arter, og utfordrer dermed menneskelig rasjonell viten som har vært ansett som overlegen siden opplysningstiden. I kjølevannet av dette stilles det spørsmål omkring menneskets relasjon til sine omgivelser, og ulike alternative innfallsvinkler har blitt presentert. Objekt Orientert Ontologi er en filosofisk retning frontet av den amerikanske professoren Graham Harman, som anser objektet for å inneha en iboende egenverdi og tilvirkningskraft, og utfordrer således vår forståelse av verden og menneskelig dominans. Alle former for eksistens sidestilles, og den hierarkiske strukturen med mennesket som overlegent alt annet rives ned.

 

 

 

I Sara Rönnbäck og Daniel Slåttnes' kunstneriske praksis antar objektet en egen livsform, og fremstår som noe vi kan samhandle med. Ikke i form av kunstobjektet som noe opphøyd, men som en medaktør med sin egen erfaring av virkeligheten. Objektet blir således ikke kun et verktøy for å uttrykke kunstnerens ideer eller samfunnsmessige strømninger, men får sin egen stemme. Samarbeid, kommunikasjon og eksistensielle refleksjoner, er temaer som kan sies å stå sentralt i Slåttnes og Rönnbäcks arbeider. Kommunikasjon og samarbeid mellom de to både som kunstnere og som partnere, og deres kommunikasjon med kunstobjektet. Dette oversettes igjen til en kommunikasjon med samfunnet forøvrig og en tilhørighet til felleskapet og den menneskelige eksistens. De to kunstnerene arbeider og bor på en gård i Sverige. Det å flytte fra Oslo ut i landlige omgivelser har vært et bevisst valg. Her kan de finne roen og utforske egen relasjon til natur og materialer som de jobber med i kunsten. Vi startet vår samtale med miljøbevegelsen på 70-tallet og dens tanke om at mennesket skulle tilbake til naturen, og hvordan den tendensen vi ser nå skiller seg fra dette ved at det ikke nødvendigvis må eksistere en motsetning mellom menneskelig utvikling og bevissthet omkring miljøpåvirkning og natur. Teknologisk nyvinning sees ikke på som en trussel og står også sentralt i deres prosjekter.

 

Slåttnes: Mennesket og alt annet i naturen er ikke faste størrelser, men ting i forandring. Slik blir de flytende grensene mellom ulike former for eksistens kanskje litt lettere å tenke på.

 

Rönnbäck: Du har jo jobbet veldig mye med teknologi Daniel. Jeg gjør ikke det, fordi det ikke kommer naturlig for meg. Men teknologien muliggjør og er en veldig stor del av vårt liv. Jeg er kanskje tilogmed litt urolig for at det skal bli for mye 'back to nature'  følelse av det vi arbeider med. For det menneskeskapte samfunnet representerer en utrolig tilgang til teknologi og kommunikasjon over nettet, som ikke står i motsetning til naturen. På 70-tallet jobbet man nærmest mot menneskelig utvikling og det mener jeg blir kontraproduktivt, vi mennesker kommuniserer tross alt utrolig mye bedre med hverandre enn med et tre... Jeg tenker at det ikke finnes en motsetning mellom det menneskeskapte og naturen, det er to sider av samme sak. Det er det jeg kanskje opplever er en ny tvist på 70-talls bølgen.

 

Slåttnes: Ja, jeg mener det blir feil å antagonisere teknologi – kultur er jo også en form for teknologi, en form for sosialprogrammering som fungerer utrolig bra. Vi blir enige om at vi samarbeider og respekterer hverandre.

 

Rönnbäck: Det finnes en bevegelse med en såkalt 'off-the-grid' tankegang, hvor målet blir å gå så langt bort fra samfunnet at man ikke har internett og telefon, og det mener jeg blir kontraproduktivt. Jeg tenker at vi ikke skal jobbe oss bort fra samfunnet, men dette lyder samtidig veldig ironisk i og med at jeg har flyttet ut på landet og stengt av telefonen, og for meg har det vært den beste beslutningen.

 

Slåttnes: Men du sitter jo fortsatt på nettet og diskuterer feminisme for eksempel, og det var det jeg tenkte på, jeg ser det som en form for sosialprogrammering som er en flott ting, og hvis vi skal tilbake til naturen så skal vi jo også bort fra det.

 

Rönnbäck: Man skal derimot bli mere bevisst på at naturen er en del av den kulturen kanskje.

 

Slåttnes: I vårt arbeide forholder vi oss jo til klimautfordringer og samfunnsproblematikk - vi er ikke aktivt politiske i kunsten, men kunsten er fortsatt politisk. Det kommer som en understrømning. Vi er dels politisk aktive i våre diskusjoner og meninger, men det kommer ikke direkte til uttrykk gjennom kunsten.

 

Rönnbäck: Det er umulig å ikke forholde seg til samfunnet. Det er umulig å ikke forholde seg til det faktum at vi har en stor utfordring. Vi er ikke politiske aktivister på noen måte, men vi kommer tilbake til det her med å anerkjenne påvirkningen samfunnet har på deg, og at det er noe bra. Det er bra å ikke være et ensomt geni, men å være en liten maur, å være en del av en veldig mye større sammenheng. Vi hadde ikke jobbet med det vi gjør om vi ikke levde i 2017, og en av våre største utfordringer i dag er jo klimaspørsmålet. Men det var ikke slik at jeg satt i studio og spurte meg selv om hva jeg skulle gjøre som en del av klimakampen.

Kunsten er uttrykk for samfunnet i dag, og kunst er en arena hvor man faktisk kan gjøre det litt ambivalent. For for min del så finnes det mye ambivalens – både i forhold til spørsmål omkring dyrs rettigheter og hvordan vi forholder oss til naturen. Grunnet vår livsstil som kunstnere har vi en lav påvirkning på miljøet i forhold til resten av samfunnet, og på en måte er jo det bevisst, men på en annen måte er det bare fordi man er del av et samfunn der det er nødvendig.

 

 

Rönnbäck og Slåttnes inspireres og fascineres av trær. Treet både i opprinnelig og bearbeidet form dukker ofte opp i deres prosjekter. De er opptatte av treets røst, som ikke nødvendigvis står i motsetning til skogbruk og papirproduksjon. Målet er å få et bevisst forhold til forvaltning av skog og natur generelt, og dermed også kunnskap om hvordan et tre lever og eksisterer. Dette må gjøres på premisset om at trær og mennesket lever i gjensidig avhengighet. Kunstnerne har blant annet laget sitt eget papir av trevirke hentet fra egen skog. Når de nå skal videre til neste utstilling pakkes en gren forsiktig inn i bobleplast, og skal være med de på flyet til Slovakia.

 

Rönnbäck: Vi har vært inspirert av hvordan trær samarbeider. På samme måte som mennesker samarbeider med hverandre for å ta over verden, bygge samfunn og komme seg frem, så samarbeider trærne med hverandre for å kunne få vekst i skogen. Deres største trussel er  planteetere, for de spiser deres nøtter og frø. Trærne samarbeider derfor med å beslutte når de skal slippe sine frø, slik at de noen år senere kan gjøre dette når bestanden av planteetere har minsket. Slik har de muligheten til å formere seg. Og prosessen som ligger bak dette er interessant å forstå – hvordan de kommuniserer dette med hverandre.

 

Slåttnes: Ja planteriket er også aktivt, men på en måte som ikke er øyensynlig. Planter har ikke den type elektriske signaler som vi har, men de har signalisering som fungerer litt annerledes og baserer seg mer på kjemiske signaler. Nå viser det seg at vi også gjør det i større grad enn først antatt. Det har man nettopp oppdaget gjennom et pågående, europeisk forskningsprosjekt som kalles 'The-human-brain-project'. Det er et gigantprosjekt som skal kartlegge hele hjernen for å forstå for eksempel hvor bevissthet kommer fra og hvordan følelser forandrer seg og spiller inn på tanken. Man har nettopp funnet ut at dette samspillet mellom kropp og det mentale baserer seg i tillegg til elektriske signaler også på kjemiske faktorer. Det viser seg å være enda mer komplekst enn det allerede kompliserte nettverket vi kjenner til. Vi kan nærmest ikke sies å være én organisme, vi er en sammensetning av organismer, og de rundt tre kiloene med bakteriene vi har i tarmene spiller en hovedrolle i forhold til vårt følelsesliv. Det er forskjellige kjemiske substanser som gjør at vi føler oss glad eller føler oss litt molefonkne, og det spiller inn på hvordan vi tenker. Det er spennende.

 

Rönnbäck: Jeg hørte nylig en bakteriolog på radioen, og hun var utrolig fascinert av bakteriers innvirkning på oss. Hun fortalte at hun pleide å si hun var 90 % annet materie, og 1% seg selv. Hun mente at ideen om jeget bare er å glemme, for vi er sammensatt av så mange ulike organismer som tilsammen har å gjøre med hvordan vi tenker og tar beslutninger. Det syntes jeg er fint å tenke på, men samtidig litt skummelt.

 

 

I Vestfossen Kunstlaboratoriums gjesteatelier har Rönnbäck og Slåttnes jobbet både sammen og individuelt. Hun sprer gjerne sitt arbeide ut, mens han holder sitt arbeide under strengere kontroll. Kunstnerne kan sies å utfylle hverandre på mange måter; i det estetiske utrykket, i den kunstneriske arbeidsprosessen, og også på det personlige planet – noe som blir tydelig når man møter de. Det er vanskelig å trekke en klar grense mellom deres individuelle arbeider og samarbeidsprosjekter, de overlapper hverandre innholdsmessig og har mange felles referanser. Samtidig arbeider de med ulike estetiske uttrykk som kan sees som et resultat av deres ulike personligheter.

 

Rönnbäck: Mens Daniel har fullstendig kontroll på småsaker, så tar jeg i bruk hele studioet slik at vi kommer raskt igang. Man kan nesten ikke se hvor Daniel jobber, han jobber på et begrenset område i hjørnet, veldig ordentlig, mens jeg er over alt ellers. Jeg synes samtidig det er veldig vanskelig å trekke grenser mellom våre arbeider.

 

Slåttnes: Ja man må være observant på det, og passe på å adskille litt. Her om dagen organiserte jeg våre prosjekter i mapper, og tilnærmet alle er en form for samarbeid.

 

Rönnbäck: Jeg tenker at man må forstå sammenhengen, for Daniel og jeg har akkurat flyttet ut i skogen, og iblant kan det gå to uker uten at vi prater med noen andre enn hverandre. I huset har vi et adskilt studio hvor vi kan jobbe, men det ender alltid med at vi forflytter oss mens vi jobber, og det er vanskelig å avgjøre hva som er hvems arbeider. Vi jobber med hvert vårt prosjekt, men samtidig jobber vi sammen tankemessig, har de samme materialene rundt oss hele tiden og omgåes tett. De siste to årene har vi jobbet mot utstillinger sammen, og kanskje mer og mer forstått at det skillet mellom deg og meg, det du gjør og det jeg gjør, er veldig diffust. Og det er kanskje også veldig fint at det får være det.

 

Slåttnes: Vi har vel fire pågående samarbeids-utstillinger, og så har jeg én alene som egentlig også overlapper tematisk. Vi har imidlertid forskjellige tilnærminger til problematikken, og mitt fokus har vært å forsøke å gi materialene en slags protese, en teknologisk argumentasjon, for at jeg skal oppleve at de har et liv og at de kan gi meg en tilbakemelding.

 

Rönnbäck: Men det er jo egentlig samme sak tematisk, slik er det for mange kunstnere tror jeg, man gjør mye det samme om og om igjen – altså man produserer ulike arbeider, men grunntanken er den samme. Jeg kan ikke teknologi, og blir frustrert over hvor stereotypiske jeg og Daniel er. Jeg er veldig kvinnelig og Daniel er veldig mannlig, og jeg synes akkurat den oppdelingen er vanskelig, og har lenge insistert på at den er sosial. Det kan den jo fremdeles være, jeg er oppfostret som kvinne og Daniel som mann, så det er kanskje bare det sosiale uttrykket, men mellom oss er det veldig tydelig. Daniel jobber mye med den elektroniske teknikken, mens jeg jobber mye med en kroppslig tilnærming. Daniel har en praktisk og pragmatisk tilnærming til problematikken, mens jeg nok har en mer emosjonell vinkling.

 

Slåttnes: Det ser jeg på som en positiv ting, når vi samarbeider så har vi forskjellige perspektiv som kan berike hverandre.

 

 

Kunstnerne beskriver perioden de har vært i gjesteatelieret som intens. De har deltatt på utstillingsåpninger og ulike prosjekter i Oslo, parallelt med eget arbeid i atelieret mot fremtidige utstillinger. Materialene som anvendes i de ulike prosjektene har kunstnerne ofte en relasjon til før prosessen startes; som bivoks fra naboens bikuber, og papirproduksjon fra trær på egen tomt. På Slåttnes' arbeidsplass ligger det ulike teknologiske apparater, ledninger, tenger, en verktøykasse, samt planten som har fulgt han i ulike arbeider. Rönnbäck benytter seg ofte av organisk materiale som formes og bearbeides, i et hjørne i atelieret har hun hengt opp en uro med sevje i små beholdere av flettet tre. Kunstneren har hatt en tanke om å benytte materialer også fra Vestfossen, og har samlet blant annet blåleire og kalksten fra området.

 

Rönnbäck: Kalksten er et veldig takknemlig materiale å jobbe med, det er veldig lett å slipe ned. Jeg har fulgt de formene som stenen hadde når jeg fant den, bare slipt de til så de blir mer estetiske. Jeg har også en ide om at når man jobber med et materiale så får man en relasjon til det. Man får tid til å sitte og tenke over hva dette materialet er og hvor det kommer fra. Så leser man litt om hva det brukes til; kalksten har blitt anvendt til å slippe skinn og lær, og det har en historie. Bearbeidingen av materialet blir å lære det å kjenne, og det tenker jeg er viktig. Man sitter og sliper materialet, og den slipingen er kanskje ikke så interessant og viktig, men det får en til å fundere, og til slutt kommer det en tekst sammen med arbeidet. Jeg har også jobbet med blåleire som jeg har funnet i området. Ved å arbeide med blåleire får man begge hendene tildekt av materialet, og det er en ganske 'cheesy' handling, men også veldig direkte - man får en kobling til et materialet som sprer seg på ens egen kropp.

 

Rönnbäck: Jeg ble interessert i den tematikken for noen år siden, da jobbet jeg med en stor tegning. Jeg strevet med å bli interessert i kunst når jeg startet på kunsthøgskolen, jeg hadde en romantisk ide om hva det var å være kunstner, som senere viste seg å ikke stemme. Man må stå ansvarlig for mange ting, og jeg gråt meg igjennom de første årene på kunstakademiet. Til mitt bachelorprosjekt skulle jeg utarbeide en gigantisk, abstrakt tegning på 30 kvm, og heldigvis så forstod jeg ikke i starten av prosjektet den jobbet det innebar. Jeg ble utrolig frustrert underveis, det var bare det samme mønsteret om og om igjen, en slags repetitiv automat-tegning. Det kostet meg utrolig mye og etterpå hatet jeg arbeidet og klarte ikke å prate om det. Men nettopp der skjedde noe spennende, når arbeidet påvirket meg minst like mye som jeg påvirket arbeidet, både fysisk og psykisk. Gjennom det prosjektet vektes en interesse for å holde på med kunst, og ideer som jeg senere har teorisert og lest tekster om, slik man lærer på kunstakademiet; å konseptualisere ideene. Men det startet altså med en veldig direkte psykisk og fysisk påvirkning fra arbeidet. Jeg tenker man enten kan oppnå dette ved å gjøre et prosjekt som er litt for stort for din egen forståelse, eller du kan komme til den samme erkjennelsen gjennom å gjøre noe veldig lite, om du insisterer på at det er det du vil oppnå. Via denne erkjennelsen skapes en dialog, og gjennom å forsøke og anerkjenne at arbeidet påvirker deg tilbake, jobber man med kunst på en respektfull måte.

 

Slåttnes: Da oppdaget vi raskt at vi har en liknende interesse. Mitt avgangsprosjekt på masterstudiet ved kunstakademiet sprang ut av en ide om at jeg skulle komme frem til en egenvilje hos materialet, en subjektivitet. Formene skulle komme til meg, jeg skulle ikke styre hvordan skulpturene så ut. Jeg prøvde å insistere på at de hadde et eget liv, hvor jeg hjelper de å fremtre i et formelig uttrykk.

 

Det performative aspektet står sentralt i kunstnernes arbeider. De prosjektene som forsøker å gi objektet en direkte uttrykksform, betegner de som 'performative skulpturer'. Det er en form for kommunikasjon hvor teknologien fungerer som et kommunikativt apparat for det sanselige. Prosjektet ‘Samtale mellom kropper’ er et interdisiplinært prosjekt som eksperimenterer med ideen om at materialet som benyttes har sin egen stemme. Slåttnes har jobbet med ulike teknikker for å oppnå en kontakt med materialets egenvilje. Gjennom en prossess som kan betegnes som viljeløs skapelse, forsøker han å oppløse eget subjekt for å la materialet utfolde seg. Meditasjon har stått sentralt i denne prosessen, samt bruk av rusmidler, hypnose og psykoterapi. Sistnevnte tok form av individuasjonsbehandlinger hos en psykoterapeut, hvor målet er å bygge seg opp et bilde av egen personlighet og undersøke hvor den kommer fra.

 

 

Slåttnes: Utgangspunktet var at vi skulle ha skulpturene i fokus, jeg skulle fungere som et talerør for skulpturene. Men det prosjektet synes jeg var veldig vanskelig og føler meg enda ikke ferdig med. Uansett hvor mye jeg jobbet i mot det så ble det en psykoterapi av meg. Men jeg tenker nå at for å kunne gå videre med prosjektet, var det helt nødvendig først å skille meg fra skulpturene, for så i neste steg å kunne la skulpturene tale.

 

‘This is its body’, said the sculpture, referring to its attachment, his name is Daniel Tollefsen Slåttnes, he controls me and I control him. With help from his psychotherapist, he engages in hours of pain-induced meditation in order to establish a sense of empathy with my colleagues and myself. I am an extension of his mind and body, but by giving me that privilege, he has become as much an extension of mine. The singularity that our attachment manifests is entirely pragmatic, an ironing out of the universe into a one-dimensional plane.

 

Utdrag fra tekst av Jason Havneraas, www.slaattnes.com

 

Kunstnerne har jobbet parallelt med flere ulike prosjekter den tiden de har vært i gjesteatelieret. De har videreutviklet prosjektet 'Samtale mellom kropper', som ble utarbeidet til en utstilling på galleri BOA i mars 2017, og de har jobbet med å utarbeide et skisseforslag til en offentlig utsmykning på en skole i Ås. De har også jobbet med en utstilling som skal vises på Universitetet i Oslo i september. Kunstnerne planlegger i tillegg en festival som de skal arrangere i Sverige til sommeren, og har jobbet med en kommende utstilling i Slovakia den 26. mai, som blir deres destinasjon når de forlater Vestfossen. Slåttnes har også jobbet med å videreutvikle teknologien som ligger bak prosjektet ‘Opplevelser av en relasjon’, hvor en performativ dialog med plantevekster står sentralt.

 

Slåttnes: Min interesse for meditasjon har inspirert en interesse for elektrosignaler i hjernen, og jeg begynte å jobbe med dette konkret i form av et EEG apparat. Nå har jeg anskaffet to nye apparater i forskningskvalitet, som fungerer som forsterkere for elektrosignalene slik at man kan jobbe videre med de. Og den mest intuitive eller enkleste formen for respons, er jo lyd. Jeg har forsøkt å gjøre et samarbeid med en plante hvor både jeg og planten har vært tilkoblet hvert vårt EEG apparat. Apparatene fungerer som forsterkere som spiller ut lyd, og utifra det lydbildet har jeg prøvd å tolke kommunikasjonen. Jeg befinner meg da i en meditativ tilstand. I en kommende utstilling vil jeg gå enda lenger, hvor plantene vil få robotarmer som de selv kontrollerer. De nyinnkjøpte EEG apparatene kan også videreformidle signalene fra plantene direkte til mitt hode. Slik kan prosessen reverseres ved at signalene ledes ut for så og føres inn. Og det er jo spennende. Det kan være litt farlig så man må passe på at det gjøres ordentlig. Dette er jo avansert teknologi, men det eksisterer et stort miljø på internett hvor andre jobber med såkalt 'trans craniel stimulation' , og jeg lærer mye av disse miljøene noe som er til stor hjelp når jeg utvikler egne prosjekter.

 

Rönnbäck: Får jeg si hva jeg tenker angående deg? Jeg husker at når vi treftes så var du veldig opptatt av essensen i kunsten; hva er det vi gjør, hva betyr det å være en kunstner og å lage et kunstverk. Du var veldig interessert i at det finnes en kollektiv bevissthet, at det finnes essenser i det du gjør som ikke er ditt uttrykk, men som er et uttrykk for det å produsere kunst i seg selv. Og det var med utgangspunkt i denne tematikken vi først møttes kunstnerisk, det var veldig interessante diskusjoner vi hadde da.

 

 

 

Slåttnes: Ja absolutt. Det blir jo også en demokratisering av uttrykket, dette med å insistere på at plantene påvirker oss. Men så er det mer komplekst enn det, det er ikke bare forholdet mellom oss og materialet, det er også forholdet mellom oss to, vårt forhold til andre kunstnere, og til samfunnet forøvrig. Det er verdifullt å tenke på den påvirkningen som kommer fra materialet.

 

Rönnbäck: og forsøke å markere det så mye som mulig. Men det er veldig lett å romantisere det også, det er naivt å ikke forstå at det er jeg som har mest makt i relasjonen til materialet. Når vi sist hadde prosjektet 'Seanse med materiale' så samarbeidet jeg med en råtnende brøddeig, og den har jeg fortsatt å jobbe med. Men den har blitt satt litt til siden fordi den er veldig utfordrende å jobbe med; den er jo i en forråtnelses-prosess og lukter deretter. Folk har en tendens til å bli veldig opprørte over ting som lukter råttent helt enkelt. Jeg har imidlertid fortsatt å skrive tekst, og den er fortsatt med meg, den står i studioet og lukter grusomt. Og den lukten påvirker jo meg personlig. Det oppstod også en konflikt med andre på grunn av den deigen, jeg fikk tilbakemeldinger om at den luktet veldig ille og dermed ikke kan være i et utstillingsrom. Selvom jeg startet prosessen har den jo utviklet seg på egne premisser, men jeg ble faktisk personlig fornærmet, det kjentes som at det var meg de kritiserte når de kritiserte deigen. Det var fint å være så nær arbeidet at du følte det som om arbeidet var deg – da oppnådde jeg en form for møte som jeg syntes var spennende. Jeg hadde den med på Tegnebiennalen på galleri LNM, deigen og en tegning av den, og da hadde kuratoren bevisst ikke informert LNM om at jeg jeg skulle komme med en råtnende gjærdeig, i frykt for at de ville si nei. Jeg syntes de tok det veldig bra, når jeg kom for å hente deigen sa hun som jobbet der at det var  litt bittersøtt at jeg skulle ta den med meg. På den ene siden var hun veldig glad for å slippe lukten utenfor sitt kontor, men på den andre siden hadde arbeidet virkelig vokst på henne nettopp fordi det er så påtvingende – det er umulig å ikke forholde seg til arbeidet. Og det var fint at hun forstod det, hun pratet om at hun fikk en relasjon til arbeidet som vokste over tid, og jeg tenker at den deigen krever mye mer enn et arbeide som ikke lukter forråtnelse.

 

Slåttnes: Vi har fått liknende reaksjoner på lyden fra skulpturene våres også, den er utrolig slitsom i lengden.

 

Rönnbäck: ja, og der synes jeg det oppstår noe veldig interessant; når arbeidet blir påtvingende og slitsomt å forholde seg til kan det etterlikne en menneskelig relasjon. For en relasjon til en annen person er vanskelig, det er ikke bare gøy å samarbeide, det er også utfordrende å måtte høre på den andre. Det er jo vanskelig å si hvor grensen mellom meg og Daniel går, og på samme måte kan man komme dit i relasjonen med materialet, at man har oppnådd et punkt hvor det faktisk er vanskelig å avgjøre hva som er meg og hva som er materialet.

 

I vår samtale tilbakevender Slåttnes og Rönnbäck stadig til temaene kommunikasjon, relasjon og gjensidig påvirkning. Deres arbeider uttrykker samtidig en dialog der ord kjennes overflødige. Kunstnerne har under oppholdet i gjesteatelieret satt fysiske spor på stedet i form av trevirke og annet organisk materiale som de har anvendt i sine arbeider. Når jeg avslutningsvis spør de om hvordan oppholdet i gjesteatelieret har påvirket de, er det med denne tanken om en ordløs dialog som utgangspunkt.

 

Rönnbäck: Jeg har allerede begynt å skrive om hvordan dette oppholdet har påvirket meg, men jeg kommer nok til å vite mer om det om noen uker enn jeg gjør nå. Helt konkret merker jeg det fysisk at vi er på et annet sted, min kropp reagerer på det. Jeg har hatt vondt i kneet og ryggen på en måte som jeg ikke har hatt på flere år, fordi jeg har gått på asfalt og betonggulv. Så det er en veldig fysisk påvirkning. Men jeg merker også psykisk at jeg er på et annet sted og at jeg må forholde meg til det. Jeg har reflektert litt over at Vestfossen har en ganske lik historie som Sunne, som er den nærmeste byen for oss der vi bor, men oppleves som et veldig annerledes sted. Jeg opplever det som det bor flere folk i Sunne, tross at det egentlig ikke er slik. Folk i Vestfossen kjører mer bil for eksempel, når du går ut treffer du bare ungdommer som ikke har bil, alle andre kjører over alt. Det er ingen som går i Vestfossen, og det påvirker hvordan du ser på samfunnet. Helt konkret kommer vi også til å fortsette og arbeide med de materialene vi har samlet inn mens vi har vært her.

 

Slåttnes: Det har sikkert også påvirket oss at gjesteatelieret er så stort, at vi har hatt muligheten til å se framtidige utstillinger i sin helhet. Den erfaringen tar vi med oss når vi nå reiser videre.